- Sykepleie på hjul tar vare på de svakeste i samfunnet, og det synes jeg er stort

ann christin og christer

49 år gammel dør Christer av en overdose hjemme alene. Han var rusavhengig og alvorlig syk i mange år før han døde. Christer var Ann Christins lillebror. På tross av en vanskelig barndom var søskenbåndet fortsatt tett. Nå vil hun takke Sykepleie på hjul for alt de gjorde for Christer mens han fortsatt levde. 

- Hadde det ikke vært for dere hadde ikke Christer levd så lenge. Det er fakta og det sa han selv også. Ann Christin Hansen-Modin er søsteren til en profilert rusavhengig. Christer ble invitert til slottet for å snakke med kongen. Han var med til skoleklasser for å snakke om at ungdommen måtte holde seg unna rus. Og for mange var Christer kjent gjennom programmene til Petter Uteligger. Men for Ann Christin var han først og fremst en bror.  

Nå vil hun snakke om hva Sykepleie på hjul betød for både henne og Christer.

- Dere er der og er tilgjengelige, og dere behandler alle likt. Selv om folk er slitne, nede og rusa. Sykepleie på hjul tar vare på de svakeste i samfunnet, og det synes jeg er stort. Mange vet ikke hvem dere er, men for meg og for Christer var dere utrolig viktige. Dere betød rett og slett veldig mye for han. Det var også en trygghet for meg at dere var der så mye.  

Unik tillit 

Christer bodde i en kommunal leilighet på Tøyen, og hadde behov for oppfølging flere ganger i uka. Da ringte han Sykepleie på hjul, som de siste årene Christer levde stort sett var innom 2-3 ganger hver uke. – Han skrøt veldig av dere, og mente dere var de eneste som kunne gjøre noe med sårene hans. Den tilliten han hadde til dere var veldig spesiell, og han stolte sånn på dere. Jeg tror det handler om måten han ble møtt på. Dere behandler alle som likeverdige mennesker. Christer hadde nok opplevd mye av det motsatte.  

Modin-Hansen mener det bør være obligatorisk for helsepersonell å forstå at alle bærer med seg en historie. - Enkelte tåler ikke rusavhengige. Det er egentlig mange som er sånn. Det er mye uvitenhet, men skal du jobbe med mennesker så må du skjønne det her. På legevakta for eksempel, der har Christer blitt kasta ut mange ganger. Han var jo litt av en kranglefant. Ann Christin mener man hadde forstått hvorfor han var som han var hvis man kjente til hele historien hans. - Sånne ting snakket han ikke om, det ble altfor vanskelig. Men det var mye. 

En tøff barndom 

Christer og Ann Christin ble begge født i Sverige, og hadde samme mor, men ulik far. Både mor og far/stefar slet med alkohol, og det var mye vold i hjemmet. - Vi vokste opp sammen, han og jeg. Vi bodde mange steder, først i Sverige, før vi flyttet til Norge i 1975. Christer husket nok ikke så mye av dette fordi han var liten. Men far var ikke snill, og det var Christer det gikk mest utover. Han ble behandla verst, han var en litt vanskelig unge. Men det var ikke det som var problemet i det hele tatt.  

Hun forteller om en bror som slet med uro, og aldri ble utredet. Kanskje kunne ting vært annerledes hvis han hadde fått riktige medisiner den gang. Hvorfor ingen meldte fra til tross for at politiet var innom både titt og ofte, undrer hun seg fortsatt over.  - Jeg tror at folk nå er flinkere til å si ifra. Men det er mange i min generasjon som ble skadelidende. Vi får tro at samfunnet passer litt bedre på hverandre i dag.  

Fikk tilbud om sorgstøtte  

Da Christer døde i oktober 2018, var det Sykepleie på hjul som fant han død i leiligheten. – Christer likte ikke å være alene, og låste aldri døra, forteller Ann Christin. – Han hadde nok mye tanker det var vanskelig å være alene med. Han var redd for å sovne også, i tilfelle han ikke skulle våkne igjen. Christer levde nok egentlig litt på overtid, men han ville jo så gjerne leve. Da han døde var det flere som sa: “Dette må du vel ha forventet? Har du ikke kommet over det enda?” Men sånn er det ikke. Det er ikke noe man er forberedt på eller skjønner at skal skje.  

Da Sykepleie på hjul fant Christer, fikk de ikke tak i Ann Christin på grunn av feil telefonnummer. Det ble til slutt en prest som overbrakte dødsbudskapet.  

- Jeg hadde jo veldig behov for å snakke med dere. Skyldfølelsen man bærer på hele tiden er vondt, og man føler at man ikke har gjort nok. Men jeg husker at jeg fikk komme og sitte på i bilen og prate med dere. Da tilbød dere meg også å begynne i sorggruppe. Så det må jeg også si, at dere tilbød meg sorghjelp, det er helt unikt. Det var jo egentlig ikke meg dere skulle hjelpe, det var Christer.  

Hun forteller at det etter dødsfallet var det en del blest rundt Christer, han var en mange kjente til. Men etter begravelsen ble det stille. - Det kan vi kalle den stille sorgen, for det er det. Helt stille. Folk krysset til og med til andre siden av gaten for å unngå å snakke.  

Hun mener overdosedødsfall er verre enn mye annet, fordi det er så stigmatisert. «En til liksom, det gjør vel ingenting». Det er litt sånn jeg føler at folk tenker. Jeg har også tenkt at mange ikke vet hva de skal si. Men de trenger ikke si så mye. Det hadde holdt med en klem. 

En snill bror 

Den siste julen før Christer døde tilbrakte Ann Christin og Christer sammen i leiligheten hans på Tøyen. Christer lå på sofaen og søster Ann Christin laget middag. - Jula er tøff. Det har den alltid vært for meg, for den har vært full av fyll siden jeg var barn. Så jeg er glad vi feiret sammen. Vi lå i hver vår ende av sofaen, og han skravla i ett kjør. Jeg sov ikke så mye den natta.  

Hun forteller om en bror som først og fremst var snill. - Christer som bror var fin. Litt vill, da, det var han jo. Alltid vært litt vill og gæren. Men han var veldig glad i søstra si og passa alltid veldig på meg. Christer var min beste venn, og hadde alltid gode råd når jeg trengte det.  

Omsorgsfull fortsatte Christer å være hele livet. Døra var åpen for alle som ville komme på besøk, og han tok gjerne imot overnattingsgjester.   

– Jeg elsker å snakke om han, og det har jeg fått gjort nå. Det er veldig bra at det kommer litt mer ut hvordan dere jobber og hvor mye dere betyr for folk. Jeg kaller dere engler. Mange vet ikke hvem dere er en gang. Så jeg veldig glad for å kunne bidra. Det ville Christer ønsket også.