Hils på Amalie, vår fysioterapeut!

amalie sydtveit er fysioterapeut i fransiskushjelpen

Verdens helseorganisasjon (WHO) karakteriserer palliativ behandling, pleie og omsorg som en “tilnærmingsmåte med hensikt å forbedre livskvaliteten til pasienter og deres familier i møte med livstruende sykdom, gjennom forebygging og lindring av lidelse, ved tidlig identifisering, grundig kartlegging, vurdering og behandling av smerte og andre problemer av fysisk, psykososial og åndelig art”. 

Fysioterapeut og psykomotorisk fysioterapeut Amalie Sydtveit fra Oslo kommer aller tettest på mennesker i livets siste fase. Fysioterapien i det palliative skiller seg fra tradisjonell behandling fordi man lindrer snarere enn å kurere, og fordi den psykiske delen spiller en større rolle.  

Du treffer og skal hjelpe mennesker i sitt livs største krise. Det nærmer seg slutten. Hvordan hjelper man da?  

– For noen vil berøring og tilstedeværelse gi ro og dempe angst, og det kan være hele behandlingen. For andre handler det om å hjelpe dem i mestring av små oppgaver som blir veldig viktig, siden man har vært vant til å klare seg selv gjennom livet – det er identiteten deres. For andre igjen kan det handle om å understøtte kroppens reduserte funksjoner og redusere hevelser.   

Gjennom kroppslig berøring har fysioterapeuter en unik posisjon. Nærheten kan åpne opp for dype samtaler og innblikk i pasientens tanker og følelser.

Jeg jobber for for å bidra til gode øyeblikk i den siste tiden, til mestring og til ro. Da er det viktig å være til stede i det jeg gjør – jeg kan ikke tillate at tankene mine er et annet sted.  

Er det krevende med tanke på å ta jobben og inntrykkene med seg hjem etter endt arbeidsdag?  

– Stort sett så går det bra. Jeg har mange gode kolleger jeg kan prate med når jeg blir preget, og det er stor nytte i samtaler med dem, siden de vet eksakt hva jeg står i.  

Det blir spesielt sårt med folk som står en selv nærere i livssituasjon. Yngre folk, kanskje med små barn, eller enda yngre enn det. Da hender det at folk dukker opp i tankene når jeg står hjemme og lager mat eller liknende, men det tar ikke overhånd – og jeg vet ikke om det er noe negativt ved det heller.   

Folk spør hvordan jeg orker, jeg skjønner det. Men jeg opplever at jeg utgjør en forskjell for pasientene som de setter enormt stor pris på og er takknemlige for, og så setter det ting i perspektiv for meg, samtidig som jeg opplever faglig utfordring og utvikling – og den ekstra dimensjonen gir meg mye.  

Fysioterapi handler i hovedsak om å kurere, men når lindring og best mulig livskvalitet er målet må man tenke annerledes. Vi forventer ikke at pasienten skal bli frisk, men kan for eksempel strekke oss mot små mestringsmål som å gå til og fra do på egen hånd. 

Jeg opplever ofte at fysisk nærvær, som en fotmassasje eller lett stryking på huden – det å gi pasientene en opplevelse av at noen er villige til å gjøre noe skal gjøre dem godt – i mange tilfeller kan være bedre enn beroligende medikamenter. Massasje og berøring er mer og mer skjøvet ut av den tradisjonelle fysioterapien, mens her er det blant de aller viktigste tiltakene man gjør.