Lauras historie

“Per fikk diagnosen primær progressiv MS i 2000. Det tiltok raskt og han var innen 10 år sengeliggende pleiepasient i sitt eget hjem. Han var nesten fullstendig paralysert og hadde pustebesvær. 

Per fikk den hjelpen han hadde behov for av BPA (brukerstyrt personlig assistanse) og familien. BPA på dagtid, og meg på natten. Jeg var i full jobb først, men gikk ned til 80% etterhvert som Per hadde behov for mye hjelp om natten – til å snu, hoste, suge slim, gi medisin.

Det var en krevende kombinasjon for meg, og jeg fikk først kontakt med Fransiskushjelpen da jeg møtte veggen i 2014. Det hjalp godt å få sove hele natten når de trygge vaktene var der. Deretter fulgte de med og stilte opp når jeg var syk, eller når Pers situasjon var spesielt alvorlig.

Per ville absolutt ikke på sykehus mer etter 2015. Han var klar over at hver infeksjon kunne ta livet av ham, og han satte umåtelig stor pris på at han fikk velge å være i sitt eget hjem –  med familie og assistenter han kjente godt. Dette hadde vi ikke klart å gjennomføre uten hjelp av Fransiskushjelpen hver gang det stod på som verst. Jeg ville fortsette å være yrkesaktiv samtidig som jeg oppfylte Pers ønske. Uten hjelp fra dere vet jeg ikke om jeg hadde klart det.

Per ble stadig svakere etter covid i begynnelsen av 2023, og sovnet stille inn hjemme, i slutten av oktober. Hele familien er takknemlig at hans død ble slik som han ønsket – hjemme.”

Under politikerbesøket før påske fortalte Laura Arlov den gripende historien om hennes mann Pers langvarige sykdomsforløp og om hvordan hjelpen hun fikk fra Fransiskushjelpen bidro til at hun kunne fortsette sitt yrkesaktive liv samtidig som han kunne motta livsforlengende helsehjelp hjemme helt til sin død. 

Tusen takk, Laura, for at du stilte opp, og tusen takk for at du nå har blitt frivillig sorggruppeleder hos oss! 

Les saken om Per og Laura i Vårt Oslo her (betalingsmur).